Artikkelforfatteren var medlem av NFFs VAR-utvalg og er J-feltets talsmann.
Les J-feltets pressemelding her.
Men dette er bare den foreløpige enden på en serie problematiske forhold. La meg ta dem i kronologisk rekkefølge, før jeg løfter blikket og setter Glimt-sagaen i en større kontekst.
Rolleforståelse til stryk
Tidligere har jeg skrevet at innkallingsprosessen til VAR-omkampen umusikalsk.
For det første ekskluderer kravet om fysisk oppmøte på 14-dagers varsel nær sagt halve medlemsmassen, altså de som bor utenfor Bodø. Hvor demokratisk er det?
Forslagsstillers argument for å ta opp VAR på ny er at det er mange nye medlemmer som skal bli hørt. Hvorfor velges da møteformen som ekskluderer medlemmer?
Det ordinære årsmøtet var hybrid (fysisk og digitalt). Å endre til utelukkende fysisk votering for VAR, er å endre spillereglene på overtid. Det er unfair play.
For det andre sitter altså forslagsstiller i kontrollutvalget, hvis funksjon er å ettergå at styret overholder årsmøtevedtak, som å motarbeide VAR, ikke å samle underskrifter og foreslå vedtak som bryter med dette. At kontrollutvalget har brukt tiden på å hemme fremfor å fremme stående årsmøtevedtak mot VAR, er absurd.
Les også: Utestenges i nesten femti kamper for fiskebollekasting
Krevde byttehandel om klubbdemokratiet
Så sa styrelederen at klubben hadde tatt grep etter kritikken. De var visstnok i dialog med supportermiljøene om møteformen. Så skjedde det mest urovekkende i denne sagaen.
Det viste seg at «dialogen» inneholdt et pressmiddel. Hold deg fast nå:
Klubbstyret foreslo en byttehandel om klubbdemokratiet: Det skulle åpnes for hybrid ekstraordinært årsmøte (EOÅ) under betingelse av at alle fremtidige årsmøter er fysiske, og at medlemmer ikke skulle krangle på dette i fremtiden(!). Da står vi fort i samme situasjon neste år, så det aksepteres naturligvis ikke.
Aksept ville dessuten vært å kneble fremtidens klubbdemokrati. Vi (de organiserte supportermiljøene tilknyttet Glimt) verken bør eller vil ha mandat til å bestemme møteformen for all fremtid bak medlemmenes rygg. Det er det årsmøtet selv som skal bestemme.
Flere muligheter – men ikke på deres premisser
Det er viktig å skille ordinært årsmøte varslet månedsvis i forveien og lagt til en helg, og EOÅ på en hverdag. Det er kombinasjonen av oppmøtekrav og kort frist (loven åpner for 14 dager) som gjør EOÅ mest problematisk.
Det er mange varianter som kan diskuteres. Én mulighet, relevant for Glimt, er at det er flere fysiske oppmøtesteder, slik at medlemmer i for eksempel Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger kan samles, og dermed innfri kravet om oppmøte.
En annen mulighet er å innføre oppmøteplikt for talerett, men ikke for stemmerett.
Jeg er uansett for fullt hybride løsninger, både for tale- og stemmerett. Denne saken er absurd. Først kan de ikke ha hybrid løsning, så kan de plutselig ha det likevel, bare det er på deres premisser.
Kan ikke hindre nye medlemmer å få stemme
Et blikk på Glimts utvikling fra og med 2019 åpenbarer at styret har gjort svært mye bra, og at det er kompetente folk som sitter der. Blemmene er nok verken uttrykk for ondskap eller dumskap, men har med rolleforståelse å gjøre. For forståelsen av fotballdemokratiet, medlemmer og supportere, har sviktet nokså mye over nokså lang tid.
Nå må man snart lære. Man kan ikke feile gang på gang i kommunikasjonen med og håndteringen av medlemmer og supportere, og gå videre som om ingenting har skjedd.
For en måned siden så man ikke engang behovet for å markere seriegullet i byen. De ble advart da, men hørte tydeligvis ikke etter. Nå gikk man i baret igjen. Misfornøyde medlemmers tålmodighet er ikke utømmelig.
Tilbake til sakssporet: Det er uansett absurd å ikke tilby digital løsning for den mest engasjerende saken i fotballdemokratiets historie, særlig når det fungerte sist.
Mange av de nye medlemmene (over 2 000 siden mars) har meldt seg inn og betalt medlemskontingent nettopp for å stemme om VAR. Da kan de ikke hindres i å gjøre det.
Uvant med demokrati
Når det er sagt, kan jeg forstå at fotballtopper er uvant med det nye klubbdemokratiet. Det vil si: Klubbdemokratiet er ikke nytt, det nye er at det brukes.
For det er en ny vind i det norske kubbdemokratiet. Tidligere var det en supporternorm å ikke være klubbmedlem. Man skulle være uavhengig.
Den moderne måten å være supporter på, innebærer å være klubbens vaktbikkje i beste mening: Man skal sørge for at klubben velger rett vei i verdispørsmål som mesterskapstildelinger og VAR (ja, VAR er et verdispørsmål om hvordan fremtidens fotballopplevelse skal formes).
Epoken der årsmøtene nærmest var en klubbfest, hvor enhver styreinnstilling blir effektivt applaudert, før man setter seg ved kakebordet for en forbrødrende hyggestund, er en tilbakelagt epoke.
Når noen fraksjoner først meldte seg inn i klubben, fikk de naturligvis stor makt. Derfor måtte også andre melde seg inn, som motvekt. Slik er innmeldinger selvforsterkende. Nå har norske klubber flere medlemmer enn noensinne.
Føyer seg inn i et mønster
Glimts skitne triks føyer seg inn i et alarmerende mønster blant klubbene. I for eksempel FFK farget NFF debatten med det som vanskelig kan kalles noe annet enn propaganda, da det ble holdt innlegg fra NFF med video kun av alle gangene FFK hadde fått VAR mot seg forrige sesong. Så skulle det stemmes.
I Moss truet styret med å trekke seg om det ble nei til VAR. Og de spiller ikke med VAR engang (er i 1. div.).
Hva har NFF fortalt klubbene? Hvorfor er det avgjørende for nesten alle klubbstyrene å ta side i et verdispørsmål, og få gjennomslag for sitt syn? Noe skurrer i fotballdemokratiet, og det er nærliggende at det ikke spilles med åpne kort.
Oppleves som skittent spill
Da VAR-rapporten ble lansert, sa NFF at de skulle lene seg tilbake og la debatten gå sin gang, uten påvirkning.
I stedet har man spilt et spill mange opplever som skittent, og nettopp innvirket grovt på flere klubbers beslutningsprosesser, som lett tenkelig kunne fått motsatt utfall uten disse inngrepene. Ingen har gjort noe ulovlig, men mange har opptrådt usmakelig.
Det gjør faren stor for at om VAR blir videreført på Fotballtinget, vil en betydelig mengde medlemmer i det norske klubbdemokratiet erfare prosessen (særlig rundt EOÅ i ulike klubber) som illegitim.
Da er veien kort til nye protester og bråk. Så har vi det gående igjen. Da kan i så fall NFF et stykke på vei skylde seg selv. I VAR-saken har de rett og slett ikke evnet å holde fingrene fra fatet, og gang på gang brutt eget utsagn om en tilbaketrukket rolle i beslutningsfasen.
Hva feiler mange fotballtoppers demokratiforståelse? Det spørsmålet må snart også mediene stille. Dette er uholdbart og kan ikke fortsette.
Innlegget «Vi er lei offentlige skittentøyvasker med Glimt-toppene» dukket først opp på Idrettspolitikk.
