PÅ KINO 25. DESEMBER 2024: En film som følger i fotsporene til en av Disneys aller største klassikere, «Løvenes konge» (1994), har bokstavelig talt store poter å fylle.
Regissør Barry Jenkins («Moonlight», «If Beale Street Could Talk», «The Underground Railroad») gjør imidlertid en beundringsverdig jobb.
ANMELDELSE: «Kraven the Hunter» er overraskende kjedelig og intetsigende
Han fyller «Mufasa: Løvenes konge» med den samme store eventyrfølelsen som originalen hadde, inkludert den emosjonelle tematikken om mot, skjebner, svik, kjærlighet og tilhørighet.
Humoren er derimot tonet litt ned, mens musikken er best når den minner oss om originalens Oscar-vinnende musikk. Filmen briljerer heldigvis med det fantastiske stiluttrykket, som er en forbausende vellykket blanding av fotorealistisk animasjon og ekte naturopptak (akkurat som i nyinnspillingen fra 2019, som jeg bare har sett klipp av).
«Mufasa: Løvenes konge» vipper ikke originalen av tronen, men er et rivende godt fortalt eventyr med både spenning, latter og hjertevarme.
Jages på flukt
Her forteller mandrillen Rafiki (på engelsk: John Kani/på norsk: Kingsford Siayor) forhistorien til den unge Mufasa (Aaron Pierre/Vincent Dery) til Kiara (Blue Ivy Carter/Naomi Mwaniki Duvold), den lille datteren til Simba (Donald Glover/Espen Grjotheim) og Nala (Beyoncé Knowles-Carter/Heidi Ruud Ellingsen).
ANMELDELSE: «Dear Santa» er en overraskende tam komedie
Dette skjer mens både Timon (Billy Eichner/Anders Bye) og Pumbaa (Seth Rogen/Nils Jørgen Kaalstad) svinser rundt som morsomme klovner og kontinuitetsbærere.
Kiara – og vi – får høre hvordan Mufasa som liten forsvant fra familien sin og havnet hos Taka (Kelvin Harrison Jr./Kahouly Sereba) og løveflokken ledet av faren Obasi (Lennie James/Preben Olram) og moren Eshe (Thandiwe Newton/Marit Synnøve Berg).
Mange år senere jages Mufasa og Taka på flukt av den onde Kiros (Mads Mikkelsen/Numa Norderhaug) og hans blodtørstige løveflokk og setter kursen mot det sagnomsuste paradiset Milele.
ANMELDELSE: «Secret Level» S1 er en ujevn kortfilmsamling fra kjente spillunivers
På veien slår de seg sammen med den unge Rafiki (Kagiso Lediga), løvinnen Sarabi (Tiffany Boone/Makeda Dyhre) og fuglen Zazu (Preston Nyman/Even Bergan), mens de stadig har Kiros etter seg.
Timene suser av gårde
«Mufasa: Løvenes konge» er i utgangspunktet en forfølgelsesfilm der hovedfigurene havner i den ene halsbrekkende situasjonen etter den andre.
Underveis handler det også om høyst menneskelige utfordringer og problemstillinger, både når det gjelder ens egen oppfatning av seg selv, andres forventninger og hvilke verdier man skal bruke som rettesnor i livet.
Koblingene til den første filmen er mange og – sannsynligvis – nødvendige for å ha den samme relevansen for seeren. Manusforfatter Jeff Nathanson sørger for en jevn fordeling mellom handlingsmettet action og stillere scener med rom for utdyping og refleksjon om livets sirkel.
Dette går ikke på bekostning av filmens flyt, for de knappe to timene suser av gårde, uten at engasjementet rekker å dabbe av. Til det er historiefortellingen rett og slett for effektiv.
Lekkert utført
«Mufasa: Løvenes konge» nyter også godt av en animasjonsteknikk med høy troverdighet. Filmen ser av og til ut som en BBC-dokumentar, selv om illusjonen brytes av dyr som smiler, ler, snakker og synger.
ANMELDELSE: «La Palma» er godt egnet for sydenferiefrykt og katastrofefascinasjon
Når det gjelder det siste, har Lin-Manuel Miranda levert noen brukbare låter, selv om de ikke kan matche Elton Johns hits fra 1994. Likeså har Dave Metzger komponert god filmmusikk, men ørene skjerpes ekstra når han låner Hans Zimmers kjente toner fra originalen.
Det er nesten feigt å sammenligne de to filmene, siden den gamle har hatt 30 år på å feste seg i vårt kollektive minne.
«Mufasa: Løvenes konge» vil nok uansett ikke oppnå samme status, men Barry Jenkins presterer en lekkert utført forløperhistorie som skaper glede, undring og ikke så rent lite spenning.
(Filmen vises på kino med både engelsk og norsk tale. Denne anmeldelsen er basert på originalversjonen.)