Fjellvalmuene våre stammer trolig fra Himalaya, og mye tyder på at de overlevde siste istid i Norge! Vi har ryddet i slektskapet blant dem.
Valmuer forbindes av de
fleste med vakre, røde, storblomstrede planter i kulturlandskapet i Sør-Europa.
Våre egne fjellvalmuer er derimot oftest lysegule og vokser aller høyest til
fjells på åpen jord, noen steder også i rasmark og på elvegrus. Disse har vært yndlingsplantene
for flere generasjoner av norske botanikere. De fins isolert i en rekke områder
med ulike former under ulike navn, noe som ble tolket som bevis på overlevelse
under siste istid.
I en periode mente man at de heller hadde innvandret etter
istida, men nå har pendelen svingt tilbake. Selv den mer temperaturkrevende og
forøvrig sjeldne grønlandsstarren har nå gjennom genetisk analyse blitt vist å
ha overlevd istida i Norge.
Evolusjonsfabrikk i
Himalaya
Internasjonale botanikere har i over et tiår visst at
fjellvalmuene ikke er nært i slekt med de røde valmuene i slekta Papaver.
I stedet er fjellvalmuene en søstergruppe til valmuesøstrene fra Himalaya og
fjell i Kina. Det var den sakte kollisjonen mellom de bevegelige platene av
jordskorpa som dannet Himalaya. Da ble tre hovedtyper av nye habitat dannet,
høyfjell i midten, svært fuktige skråninger preget av monsunregn mot sør, og
tørr steppe i regnskyggen mot nord.
Dette virket som en evolusjonsfabrikk, og mange
arter utviklet seg, også innen kjente fjellplanteslekter som sildrer,
rododendron, primula og rosenrot. Fra en felles stamform splittet gruppene valmuesøster
og fjellvalmue seg fra hverandre for ca. 20 mill. år siden.
De førstnevnte ble
etter hvert tallrike i de fuktige monsunskråningene, de sistnevnte i
steppeområdene mot nord, der en god del arter fremdeles er knyttet til
steppelignende habitat, mens de fleste har kolonisert de høyeste fjellene langt
mot nord. Fjellvalmuene er også karakterplanter for de nordligste delene av
Arktis rundt hele Polhavet.
Ryddesjau ga 38 nye navn på fjellvalmuene
Fjellvalmuene med sin separate evolusjonshistorie
trengte å bli plassert i en ny slekt ulik de ekte valmuene, og i 2022 lanserte
en hovedsakelig italiensk gruppe navnet Oreomecon for disse. Det er et
fint navn som rett og slett betyr ‘fjellvalmue’ på gresk. Men bare en handfull
arter ble omhandlet av italienerne.
Tromsø arktisk-alpine botanisk hage har
spesialisert seg på valmuesøstrene og dyrker også mange fjellvalmuer. Som
henholdsvis avgått og etter hvert ny daglig leder for Hagen, begynte vi på en
oversiktsartikkel over hele den valmuegruppen som oppstod i Asia og Europa. Målsetningen
var å få plassert artene og underartene i riktig slekt, å luke ut overflødige
navn og lage nye der det var nødvendig.
Etter to års arbeid er nå artikkelen publisert i
tidsskriftet PhytoKeys og lenke er
lagt til under. Til sammen ble 38 nye navn på fjellvalmuene innen slekta Oreomecon
introdusert. De nordiske plantene er fordelt på 8 underarter og 4 varieteter av
fjellvalmue (Oreomecon radicata), basert
på tidligere publiserte studier av morfologi.
Læstadiusvalmuen, symbolplanten
for Storfjord kommune, er overført til den andre norske arten kolavalmue (O. lapponica), også kjent fra Alta og
Kvænangen. På Svalbard er det to andre arter.
To avstikkere til Amerika
Gruppen av røde valmuer i Asia og Europa har også to representanter
som har ‘stukket av’ til hhv. Sør-Afrika og California/NV-Mexico. Dette skjedde
for vel 20 millioner år siden, og de to representantene er så distinkte at vi
regner dem nå i vår artikkel som to separate slekter. Den i Afrika har fått det
nye slektsnavnet Afropapaver.
David
Douglas (han huskes nå for navnet på douglasgran) samlet to arter i Sør-California
i 1832. Han hadde base i Oregon, reiste til en misjonsstasjon i det da
meksikanske California, måtte til Hawaii for å få sendt de pressa plantene til
England (!) og returnerte derifra til Oregon.
Originalmaterialet i herbariet i
London har ikke blitt studert av amerikanske botanikere, men det viser seg nå at
den ene av plantene med hans opprinnelige navn Meconopsis crassifolia
er eldre enn det etablerte navnet Papaver
californicum, og vi plasserer det gyldige navnet nå i den omdefinerte
slekta Stylomecon. Det er i denne arten forskere nylig har funnet den
tidligste genetiske markøren for syntese av morfinforbindelser.
Det viser at forekomsten
i California må ha oppstått som en unik og gåtefull langdistansespredning av en
stamform fra et hovedareal. Stoffsyntesen kunne ikke ha oppstått i California,
for da må man postulere enda en langdistansespredning tilbake til Europa, der mange
av dagens valmuearter har morfinforbindelser.
Saltbøsseprinsippet gir god spredning i
åpne landskap
Vi postulerer også at de
ekte valmuene trolig har oppstått i Vest-Europa, kanskje i eller ved Spania. Både
den nærmeste slektningen og de eldste blant valmuene fins nemlig her. I dag har
valmuene et klart tyngdepunkt i Tyrkia med nabo-områder. I motsetning til hos
de andre slektene har kapslene hos de ekte valmuene porer i toppen som fungerer
etter saltbøsseprinsippet. Frøene slippes bare ut i kraftig vind, men i åpne
landskap er det best med spredning akkurat da, for da fraktes frøene lengst.
Kanskje
vandret valmuene fra det fuktige Vest-Europa til et savanneprega Tyrkia for 7-8
millioner år siden, der forholdene for videre evolusjon var fordelaktig i
‘öppna landskap’? Den samme migrasjonen har faktisk skjedd også med ‘oss’, dvs.
de tidlige forløperne til menneskeapene, og det var i det samme tidsrommet
ifølge flere nye fossilstudier, særlig fra Tyrkia. Men om de tok med seg røde
valmuer til pynt eller som opiumkilde er vel mer tvilsomt.
Kilder:
- Elvebakk, A & Bjerke, J. W. 2024 Papaver recircumscribed:
A review of neighbouring Papaveraceae genera, including Afropapaver nom.
et stat. nov. and Oreomecon, a large, Arctic-Alpine genus. - PhytoKeys 248:
105–188 (2024) DOI: 10.3897/phytokeys.248.121011
