«Både kvinner og menn foretrekker å lytte til menn». Dette er en setning jeg både har blitt fortalt og måttet forholde meg til utallige ganger gjennom snart ti år i lydbransjen. Meldingen har kommet fra ledere, mellomledere og etter hvert også kolleger.
Det er flere pussige ting med denne setningen. For det første har jeg aldri sett statistikken bak påstanden, og for det andre frykter jeg det er blitt en vedtatt og etablert sannhet.
Personlig har jeg alltid stusset over dette, fordi jeg kjenner meg ikke igjen i den.
Da jeg var ungdom og selv hørte på radio (vi hadde ikke podkast på den tiden), elsket jeg å høre på for eksempel «Drillpikene» med Live Nelvik og Kristine Riis på NRK P3. Hadde det ikke vært for at jeg kunne høre på dem, er det ikke sikkert jeg hadde forstått at jeg kunne jobbe med det samme.
Da jeg selv begynte i min første radiojobb som vikar i et program med en kvinnelig medprogramleder, tenkte jeg derfor at det var verdens mest naturlige sak. Helt til en mannlig kollega ga oss en uoppfordret tilbakemelding i forbifarten:
«Ofte kan det bli litt sånn mensenradio med to damer, men dette synes jeg faktisk var gøy», sa han, ment som et kompliment. Jeg var 23 år og husker fortsatt hvor dum jeg følte meg.
De siste ukene har jeg tenkt mye på dette i forbindelse med nyhetssaker og undersøkelser som viser at menn dominerer særlig innen personlig drevne samfunnsrelaterte podkaster.
Tall viser også at lytterne deres i stor grad er menn og gutter, ofte plassert til høyre i politikken.
Ifølge Wolfgang Wee, som står bak en av de største podkastene, så er ikke lytterne hans noe han tenker noe spesielt over.
Vel, det gjør jeg.
Funnene fra denne undersøkelsen overrasker meg dessverre ikke. Det som bekymrer meg, er hvor mange gode kvinnelige perspektiver og stemmer samfunnsdebatten går glipp av ved at det har blitt nettopp slik. Det mener jeg vi alle taper på.
Kanskje er det ikke slik at kvinner og menn faktisk foretrekker å lytte til menn, men at det tradisjonelt har vært flere menn enn kvinner å lytte til.
I så fall betyr det at det er resten av dette mønsteret som må utfordres.
Det hadde vært forfriskende å se kvinnelige duoer bli like vanlige som mannlige duoer, og at en trio av og til består av noe annet enn to menn og en kvinne. Men selv i 2025 er vi ikke der, og det gjør at jeg er bekymret for både nåtiden og fremtiden.
Kanskje det hadde fantes flere kvinnelige samfunnstemmer dersom det var vanligere å se (og høre) dem fra før. Men da må man også for alvor begynne et sted.
Dersom debatten i kjølvannet av nyhetssakene rundt kjønnsfordeling i podkastverden kan føre til noe, håper jeg det er at særlig redaktørstyrte medier ikke ser til fortidens suksessformler når fremtiden skal formes.
Publisert