Flere politifolk har valgt seg vekk fra operativ tjeneste – Rogaland

– Han kommer breibeint ut av ytterdøra, og jeg ser at han har noe i hånda. Jeg rekker så vidt å tenke «ikke faen at det er det jeg tror det er».

Mannen løfter et våpen opp i hoftehøyde og passer på at han står støtt på begge beina. Så fyrer han løs.

Emilie Søgnesand var 25 år gammel, og hadde bare jobbet i politiet i litt mer enn to år. Aldri tidligere hadde hun vært på et skarpt oppdrag hvor skudd var blitt avfyrt.

Nå sto hun fremst i rekken av politikolleger i en aksjon de seinere, under rettssaken mot gjerningsmannen, skulle betegne som en «krig».

Emilie ser at det glimter oransje av munningsflammen på mannens våpen, hun hører smell fra skudd, og lydene av at det klinker i ruta på politibilen rett siden av seg.

Når tiden står stille

– Dette er worst-case for alle i politiet. Det føltes som om det var han eller oss, sier Emilie.

Når mannen kommer ut på trappa holder Emilie den ene hånden på en pistol som hun har i hylsteret. I den andre hånden har hun et skjold til å verne seg med.

Når gjerningsmannen fyrer av skudd, har Emilie bare en ting å gjøre. Skyte tilbake.

– Det er helt utrolig hvordan kroppen reagerer i en slik situasjon. Ufattelig mange tanker går gjennom hodet, selv om skuddvekslingen er over på kort tid. Man skal handle, samtidig som man rekker å kjenne på kraftig redsel for kolleger og redsel for familien hjemme, sier hun.

Traumene kom tilbake

I dag er Emilie tilbake på åstedet, på Dale, like utenfor Sandnes i Rogaland.

Sammen med henne er Preben Andersen, en av kollegaene som også opplevde den dramatiske episoden.

Selv om det snart er fem år siden skytedramaet ved inngangen til påsken i 2020, like etter at Norge hadde stengt ned i koronapandemien, puster Emilie fortsatt tungt når hun snakker om fredagskvelden da hun og mange politikolleger var i livsfare.

I årene etterpå har hun flere ganger våknet svett av vonde mareritt der hun ser for seg at kolleger blir drept.

Hun har også kjent på sinneutbrudd, dårligere tålmodighet og kortere lunte enn tidligere.

Som et ledd i bearbeidelsen har Emilie hatt besøk av foreldrene sine fra Trøndelag og tatt dem med til åstedet.

– I ukene etter skytingen var jeg fast bestemt på at en enkelt person ikke skulle få ødelegge drømmejobben min. Men da sommeren kom begynte stressreaksjonene. Jeg fikk profesjonell hjelp av psykolog, og det hjalp meg mye til å prosessere hendelsen.

Økende brutalitet

For fire uker siden, da politibetjent Markus Botnen (25) ble skutt og drept i tjeneste på Klepp, noen mil sør for Dale, kom de vonde minnene tilbake hos Emilie som kjente Markus.

Han var politistudent på Emilies vaktlag. Og Markus var like gammel som Emilie da hun havnet i skuddveksling.

Når Emilie og Preben velger å stille opp for NRK, er det for å vise personene bak politiuniformen.

De ønsker å synliggjøre at de er sårbare mennesker som oss andre, med familier, kjærester og barn som venter på dem, og som vil ha dem i levende hjem fra jobb.

I et yrke som for mange politifolk oppleves som stadig mer risikofylt og brutalt.

Preben har gått til en stilling utenfor politiet, mens Emilie i disse dager går fra operativ tjeneste til kontorjobb på politistasjonen.

– Operativ tjeneste vil alltid være min drømmejobb, men en hendelse som på Dale setter ting i perspektiv. Den var én av faktorene som gjorde at jeg nå har valgt å endre arbeidsoppgaver, sier Emilie.

Flere av de andre som var involvert i skytingen på Dale har forlatt politiet.

– Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i det før man har vært i en så alvorlig situasjon selv. Nå har politiet på få år opplevd tre svært alvorlige skyteepisoder her i området der en kombinasjon av rus, psykiatri og tilgang på mye skytevåpen har fått fatale følger. Kanskje vi som samfunn må begynne å se på om folk får den behandlingen de trenger, spør Preben.

Skjøt for å drepe politiet

Skytteren på Dale, en mann i 60-årene, ble seinere dømt til elleve og et halvt års fengsel for drapsforsøk mot Emilie og fem polititjenestemenn.

Han hadde drukket mye sprit, og sa i retten at han ikke husket noe fra hendelsen.

Likevel kunne politiet etterpå konstatere at skuddene fra mannen hadde blitt avfyrt målrettet mot politibilen og mot tjenestepersonene på utsiden av bilen.

Mannen skjøt åpenbart for å drepe, ifølge tingretten.

Bare tilfeldigheter gjorde at Preben var på jobb denne kvelden. Han var en av få i politidistriktet med førerkort på den pansrede bilen som patruljen kom seg i sikkerhet bak da skuddene begynte å hagle.

Uten den bilen kunne mange politifolk ha blitt drept. Som det heter i tingrettsdommen fra straffesaken: «At ingen ble drept er ren flaks».

Snakket rolig i forkant

Tidligere på kvelden hadde politiet i Sandnes fått melding om at «en snill, men alkoholisert mann» hadde løsnet skudd utenfor huset sitt på Dale.

En rask sjekk i politiregisteret avdekket at mannen tidligere hadde blitt dømt for ulovlig omgang med våpen. Derfor ble det sendt ut flere bevæpnede politipatruljer, til sammen ti politibetjenter.

Operasjonssentralen til politiet hadde god kontakt med mannen på telefon, også etter at politipatruljene ankom stedet.

Han lovet å komme ut for å prate videre, men sa at han bare måtte ordne noe for kattene sine først.

Telefonsamtalen hadde gått rolig for seg, uten at noen hevet stemmen:

Men så tok mannen med seg en rifle ut døra, en US Karabin. Skudd fra et slikt halvautomatisk våpen kan drepe på flere kilometers avstand.

Trener på tidligere hendelser

– Norsk politi skyter aldri for å drepe. Vi skal forsøke å stanse en gjerningsperson ved å skade vedkommende minst mulig. Det er utgangspunktet, sier Svein Eikemo Graue.

Han er seksjonsleder på Politihøgskolen, ved institutt for fellesoperative fag.

Få yrkesgrupper, om noen, risikerer så brått havne i situasjoner hvor livet står på spill.

Ifølge Graue er det helt umulig å være fullt ut forberedt på det som venter når politiet får melding om at våpen kan være involvert. Trening og simulering kan likevel være med på å redusere risiko.

– Politiet har alltid trent mye på dette. Vi utvikler oss hele tiden ved å bruke kjente, virkelige scenarioer. Vi prøver å lære av episoder som har skjedd, og trekke disse inn i treningen, sier Graue.

Kunne ha drept

Emilie Søgnesand sier at det ikke er enkelt å skyte skadebegrensende når man havner i et skuddrama for første gang, med en pistol i hånda, og der politiet blir massivt beskutt av en gjerningsmann med et halvautomatisk våpen.

– Akkurat der og da tenkte jeg ikke mye på om jeg hadde vært nødt til å ta ham ut, sier hun.

Til slutt klarte en i politipatruljen å skyte gjerningsmannen i lysken og i magen. Mannen overlevde. Verken Preben eller Emilie vet den dag i dag hvem som traff ham.

Inne i leiligheten fant politiet 30 våpen, rifler, pistoler, revolvere, og store mengder med ammunisjon, nær 4000 skarpe skudd.

I sekundene før han ble truffet, haglet det med skudd mot flere deler av leilighetskomplekset rundt gjerningsmannen.

Raske avgjørelser

– De farligste situasjonene er når alt utvikler seg så plutselig. Politifolk må ta avgjørelser på veldig kort tid i en situasjon hvor de kanskje er truet på livet, sier Svein Eikemo Graue.

Han er imponert over mannskapene som er ute og står i dette, og hvor gode vurderinger de faktisk gjør.

– Norsk politi er blant dem som avfyrer færrest skudd mot personer, og bruker minst makt ved pågripelser. Jeg tror vi skal være litt stolte av det, sier Graue.

– Er det situasjoner hvor det er riktig av politiet å skyte for å drepe umiddelbart?

– Det vil alltid være den konkrete situasjonsvurderingen hos den enkelte tjenesteperson som avgjør bruk av virkemidler. Ved politiets bruk av våpen, eller trussel om bruk av våpen må blant annet formålet vurderes, sier han.

Graue viser da til risiko og grad av trussel fra gjerningsperson, tredjeperson og omgivelser, tid til rådighet og den enkelte tjenestepersons sikkerhet.

– Av og tid kan dette være vurderinger som må tas i løpet av svært kort tid, legger han til.

Graue påpeker at alt avhenger av når og hvor den truende episoden skjer.

– Hvordan tjenestepersonen reagerer bestemmes ofte av den følelsen som vedkommende får der og da i situasjonen.

– Og når politiet faktisk blir beskutt, hva skal de da gjøre?

– Da må man avgjøre hvor sikkert man er plassert selv for ikke å bli truffet. Hvis man vurderer å skyte tilbake må man tenke gjennom siktmulighetene. Hvor lett er det å se gjerningspersonen? Er lysforholdene gode nok? Er det andre tilstedeværende som kan bli truffet?

– Og så er det er vanskeligere å skyte mot føttene hvis man bare ser en overkropp og et hode, eller bare et hode og et våpen. Da må man kanskje avvente situasjonen.

Dersom en gjerningsperson har skutt en polititjenesteperson som er drept eller hardt skadd, skal dette, ifølge Graue, ikke endre vurderingene til kollegene.

– Nei, de samme prioriteringene vil gjelde. Man skal fortsatt ikke skyte tilbake for å drepe, men prøve å skade en gjerningsperson minst mulig. Men i en slik situasjon ønsker man ikke at vedkommende skal forlate åstedet.

«Måtte bruke dødelig makt»

Vi befinner oss fortsatt i Stavanger-regionen. En mann havnet i oktober 2023 i en bilkollisjon. Helt uten forvarsel ble han tatt som gissel av den andre bilføreren som kommanderte ham til å kjøre mot Stavanger sentrum.

Gisseltakeren hadde med seg en revolver, men det var helt umulig for politiet å oppdage at den «bare» hadde gummikuler. Patronene var ladet med krutt, og de avga lyd og munningsflammer som et vanlig våpen.

Politifolk som opptok forfølgelsen av bilen så at gisseltakeren rettet våpenet mot gisselet.

På Dale forsøkte politiet noen år tidligere å skyte gjerningsmannen mot steder på kroppen som ikke utgjorde en umiddelbar livsfare mot ham. Dette lyktes de med.

Under gisselaksjonen nær Stavanger sentrum måtte politiet derimot til slutt skyte for å drepe.

«Vitnet oppfattet at de ikke hadde noe annet valg enn å bruke dødelig makt for å redde livet til gisselet».

De to polititjenestemennene som skjøt mot gisseltakeren oppfattet at de hadde «ekstremt dårlig tid».

Dette er gjengitt i avgjørelsen til Spesialenheten for politisaker der straffeforfølgningen mot de involverte tjenestemennene ble henlagt som «intet straffbart forhold anses bevist».

Svært begrenset handlingsrom

Spesialenheten mente at gisselets liv klart var i fare, og at politiet hadde opptrådt forsvarlig ved å rette skuddene mot overkroppen til gisseltakeren som døde momentant etter å ha blitt truffet av 14 prosjektiler.

Enheten pekte på at politiets handlingsrom var «svært begrenset» der forhandlinger ikke var mulig fordi gisseltakeren kastet gisselets telefon ut av vinduet, samtidig som gisseltakerens identitet ikke var kjent i denne fasen.

Alternative maktmidler til å drepe var heller ikke tilstrekkelig slik situasjonen utviklet seg, ifølge spesialenheten.

De pekte på at avhørene av gisseltakerens nærmeste tydet på at vedkommende hadde bestemt seg for å dø, noe som gjorde hendelsen ekstra utfordrende for politiet.

Rekker ikke alltid å hente beredskapstroppen

Svein Eikemo Graue peker på at det vanligvis er polititjenestepersonen ute i gata som havner i akutte hendelser, også skytedrama.

Beredskapstroppen holder til i Oslo, og det er de som primært skal prøve å løse de store, tunge hendelsene. Men ofte rekker de ikke fram når situasjoner utvikler seg raskt og gjerne skjer på en annen kant av landet.

– Min opplevelse er at norsk politi, også på det grunnleggende nivået, har en ganske bra kapasitet og evne til å løse skarpe oppdrag. Det er et grunnleggende prinsipp at selv de som har minst trening, skal være satt i stand til å utføre denne typen tjeneste, og kunne løse et skarpt oppdrag, sier Svein Eikemo Graue.