I Jelling i Syddanmark står to runesteiner.
Den lille og den store Jellingsteinen er selve symbolet på
det som i dag er Danmark.
På den lille Jellingsteinen brukes navnet Danmark for første
gang. På den store Jellingsteinen har danskene også blitt kristne.
Teksten på den store steinen lyder:
«Kong Harald bød gjøre disse kumler etter Gorm sin far og
etter Thyre sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde
danene kristne.»
Det står på steinen at den er laget på bestilling av kong
Harald Blåtann.
Det betyr i så fall at den ble laget i siste halvdel av
900-tallet.
Men er det sant bare fordi det står skrevet?
Utfordreren
Arkeolog Håkon Glørstad er ikke så sikker på det.
I siste nummer av Viking, Norsk arkeologisk årbok,
argumenterer han for at steinen i stedet ble bestilt av en biskop på
1100-tallet. Som et ledd i nasjonsbygging på den tiden.
Det er litt som om en dansk arkeolog kom og sa at
Osebergskipet ikke er et vikingskip.
Glørstad tror da heller ikke at danske kollegaer kommer til
å omfavne hans nye teori. «Å mene noe om Jelling, er å mene noe om Danmark som
nasjon», skriver han i artikkelen.
– Jeg tror at veldig mange kommer til å være
ganske uenige og synes at det er unødvendig eller provoserende. Og at mange
vil tilbakevise det, sier Glørstad til forskning.no.
– Men jeg tenker at det som er viktig med forskning, er å ikke sitte og bekrefte hverandre. Jeg har gått inn og prøvd å se på
materialet med et annet blikk enn det som er vanlig.
En helt unik stein
Egentlig er det steinalderen som er Glørstads spesialområde.
Men som daværende direktør for Kulturhistorisk museum, kjempet han for et nytt
vikingtidsmuseum. Da koronaen kom, leste han seg opp på vikingtiden. Og festet seg ved en bok om Jelling.
Først var det rørende, syntes han. Arbeidet som ble lagt ned
i å lage en fortelling om dansk historie, ut fra dette stedet og disse
steinene.
– Men så ble det litt rart. Det var mye jeg ikke
fikk til å henge sammen.
For det er mye som er uvanlig med den store Jellingsteinen,
skriver Glørstad i artikkelen sin.
Ingen andre steiner fra perioden ligner, og den er den
første i sitt slag som gjør både det ene og det andre, ifølge Glørstad.
For eksempel står teksten på steinen slik vi skriver
tekst i dag, rett bortover.
– Det var ikke en vanlig måte å lage runesteiner
på i vikingtiden. Da skrev man på høykant, sier Glørstad.
Innholdet er også uvanlig for vikingtida, mener han.
– Teksten minner mye mer om gravplater fra
1100-tallet som har denne oppsummerende og skrytende fortellingen om bedriften
til den døde.
Bergarten stemmer heller ikke med vikingtidens valg av stein
til slike formål, ifølge Glørstad.
Måten dekorasjonen og figurene er hugd ut på, er heller
ikke typiske, mener han.
Dessuten – på Harald Blåtanns tid hadde man ikke den intellektuelle kapasiteten som skulle til for å lage en så komplisert stein.
Jesus og løven
I tillegg til selve teksten, så har den store Jellingsteinen
et stort bilde av et dyr – mest sannsynlig en løve. Og et bilde av Jesus.
Motivene er uvanlige i vikingtidssammenheng, ifølge
Glørstad.
Bildet av Jesus er det eneste i sitt slag fra vikingtiden, påpeker han.
Og løver, det var kjempepopulært – på 1100-tallet.
– Mange har påpekt at denne løven ser ut som et
emblem. Og det var veldig populært å bruke løven som et sånt symbol på
1100-tallet. Flere norske og danske konger gjorde det, forteller Glørstad.
For steinen er egentlig bare unik hvis man tror at den er
fra vikingtiden, mener han.
Derimot stemmer den ganske godt inn i det som i Danmark
kalles Valdemartiden og som starter i 1157.
Den populære vikingtiden
Danmark skulle samles som stat, og det ble viktig å skape en
felles dansk historie. Kongene var opptatt av vikingkongene,
overklassen lærte seg runer.
Det er her Glørstad finner biskopen Absalon, kongen Valdemar
den stores nære venn og rådgiver. Som hadde sin egen personlige nordiske
steinhugger.
– Absalon var opptatt av å bygge Danmark på en
historisk plattform for å legitimere Danmarks plass i Europa og verden, sier
Glørstad.
De sammenblandede stilene, motivene
og steinvalg som ikke stemmer – og så språket. Språket er mer alderdommelig enn på
den mindre Jellingsteinen, som ble laget før den større.
Dette peker ikke
mot Harald Blåtann, han ville trolig ikke laget steinen sånn, mener Glørstad.
Det ville derimot
en biskop under Valdemartiden, som tok inspirasjon fra sånn man husket «gamle
dager» på den tiden, ifølge forskeren.
– Det er etter min mening sannsynlig at det er
erkebiskop Absalon som er bestilleren, skriver Glørstad i artikkelen.
– Han hadde klare motiver for å reise en slik
stein på Jelling og nok ressurser til å gjennomføre det.
Harald prøvde, men fikk det ikke til
Et av de sterkeste argumentene for teorien er resultatene
fra arkeologiske utgravinger, ifølge Glørstad.
For det har blitt gravd rundt og under Jellingsteinene ved
flere anledninger.
Og under steinene finner arkeologene middelalderen. De
finner spor etter middelaldergraver og middelalderfundamenter.
Ledige stillinger:
– Steinen er dessuten fundamentert på en måte som
minner om måten man bygget steinkirken som ligger ved siden av på, og som er
fra 1100-tallet, sier Glørstad.
Så er det fortellingene fra krønikerne. Både Saxo og Svein Aggesen
skriver om en stor stein som Harald Blåtann mislyktes med å føre frem til graven til sin
mor, dronning Thyra.
Harald tvinger hæren til å slepe steinen frem mot Jelling,
men det blir opprør, og Harald må flykte fra landet.
Hvis den store runesteinen faktisk sto der i deres tid, så
ville Saxo og Svein nevnt dette, mener Glørstad. I stedet for å skrive om det
mislykkede forsøket.
– Det tyder jo på at det på den tiden var en stor
tradisjon og at Harald prøvde, men ikke fikk det til, sier Glørstad.
– Det kan ha vært fristende for biskop Absalon å
få den reist for å bekrefte fortellingen og samtidig bekrefte den historiske
forankringen av Danmarks enhet.
Mener de vet hvem som risset runene
Moren til Harald Blåtann het altså Thyra.
For litt over ett år siden hevdet danske arkeologer at vikingdronningen
Thyra nok var mektigere enn man tidligere har trodd.
Navnet hennes er risset inn på hele fire runesteiner –
deriblant den lille og den store Jellingsteinen. Forskerne konkluderte med at det
var snakk om samme Thyra på alle steinene.
Men ikke nok med det – de visste hvem som hadde risset
runene på dem, en Ravnunge-Tue.
Glørstad kjenner til forskningen. Men han er skeptisk til
konklusjonen.
Uten mer kunnskap om hva forskerne har valgt å ha med og hva
de har valgt å utelate fra analysen, så er det vanskelig å vurdere dette
arbeidet, ifølge Glørstad.
– De burde tilgjengeliggjort mer av
bakgrunnsmaterialet for analysen, mener han.
Glørstad og arkeolog Lisbeth Imer, som står bak denne
forskningen, er dessuten uenige om en detalj.
På den store Jellingsteinen står det Thyre, ikke Thyra.
Imer mener det er fordi språket på den store steinen er
formelt. Glørstad tror det er fordi steinen er fra en annen tid.
Skriften i steinen
Helt i starten av Jellingsteinens historie, på 1830-1850-tallet,
kom det noen forslag om at den ikke var fra Harald Blåtanns regjeringstid,
forteller Glørstad.
– Men de fleste har forholdt seg til teksten når
de skal tolke steinen, sier han.
Dette vil Glørstad pirke litt i.
– Historievitenskapen er veldig servil overfor
skriften og det skrevne ord, og har en tendens til å tolke og ordne andre
kilder under det skriften sier. Men det hender jo at vi skriver hvordan ting
bør være, og ikke hvordan de er, kommenterer han.
– I dette tilfellet har teksten fullstendig lagt
beslag på vår forståelse av steinen og dens plass i historien.
Fortsatt en runestein fra vikingtiden
– Det er alltid interessant når det kommer en ny
vinkling og inngang til dette materialet, sier Adam Bak.
Han er museumsinspektør på Kongernes Jelling, formidlingssenteret
som omfatter blant annet Jellingsteinene, som er en del av Nationalmuseet i
Danmark.
Men den nye teorien står seg ikke, mener han.
– Umiddelbart
synes jeg ikke at artikkelen gir meg grunn til å endre den tolkning vi har
i dag.
Harald Blåtanns hoff hadde kunnskapen
– Det er fint å få en diskusjon, og han
argumenterer for sin sak. Men det er en del som kan diskuteres, sier også Anne
Pedersen, seniorforsker ved Nationalmuseet i København og ekspert på temaet.
Hun er blant annet ikke enig i Glørstads konklusjon om at
kongedømmet på Harald Blåtanns tid ikke hadde den intellektuelle kunnskapen til
å lage en stein som den store Jellingsteinen.
– Det er ikke riktig, slår Pedersen fast.
Hun henviser til flere forhold som viser at Harald Blåtanns
hoff hadde den intellektuelle kapasiteten til å få oppført en så spesiell
stein:
- Verksteder som produserte avanserte
gullsmedarbeider som
Hiddenseeskatten fra Rügen i Nordtyskland - Sølvmynter
som knyttes til kongen, som viser kristne motiver, blant annet av korsfestelsen - Geometrisk kunnskap som måtte til for å lage de
store monumentene som ble bygget på Jelling på den tiden - Det var sannsynligvis folk med kunnskap om
latinsk ved hoffet - En dansk delegasjon ble sendt på møte i Det ottoninanske riket i 973, ifølge skriftlige kilder
– I det øyeblikket kongemakten er på et sånt nivå at
man sender en delegasjon til et møte i Det ottonianske riket, så har man nok den intellektuelle kapitalen som skal til for å lage den store
Jellingsteinen, sier hun.
Gjenstander fra 900-tallet med like symboler
Argumentet om at historieskriverne kun skriver at Harald
prøvde, men ikke fikk til å sette opp steinen holder, heller ikke, mener
Pedersen.
– Det er like sannsynlig at de ikke nevner den
fordi de ikke selv har vært der og sett den, sier hun.
Pedersen viser også til at det finnes gjenstander datert til
900-tallet med slangedyr av samme karakter som på Jellingsteinen.
– Glørstad argumenterer inngående for en senere
datering, men han gir ikke samme vekt til en analyse av konteksten på 900-tallet, mener Pedersen.
– En artikkel som denne får en til å tenke. Hvor
er våre argumenter, holder de fortsatt? Og da syns jeg at ja, de gjør det. Det
er gode kulturhistoriske argumenter for at den store Jellingsteinen ble reist
på det tidspunktet som de fleste er enige om at den ble reist.
Absalons runestein åpenbart ikke fra
vikingtiden
Laila Kitzler Åhfeldt er en av forskerne bak studien som
mener å ha funnet ut hvem som risset den store Jellingsteinen.
Kitzler Åhfeldt jobber ved det svenske riksantikvariatet og er
arkeolog og runolog – altså spesialist på runer.
– Min første reaksjon på Glørstads teori er
forundring, sier Kitzler Åhfeldt.
I Skåne står det en runestein som faktisk ble oppført av
biskop Absalon, på slutten av 1100-tallet, forteller runologen. Det er lett å
se på skriften til denne runesteinen at den ikke er fra vikingtiden, mener hun.
Den store Jellingsteinen, derimot, er mest sannsynlig fra
vikingtiden, ifølge Kitzler Åhfeldt.
Ikke undervurdere vikingtidens runeristere
Glørstad mener at Kitzler Åhfeldt og kollega Lisbeth Imer ikke har
tilgjengeliggjort nok informasjon rundt sine analyser av hvem som risset den
store Jellingsteinen.
Det er mulig at flere data kunne vært inkludert i vedlegget, svarer Kitzler Åhfeldt.
Men det er ikke så spesielt som det kanskje høres ut som at
forskerne har identifisert den som har risset den store Jellingsteinen, mener
hun. I Sverige finnes det
flere kjente runerissere og en metode for å gjenkjenne dem som er beskrevet
utførlig i andre publikasjoner. Analysene av danske
runesteiner bygger videre på dette arbeidet.
– Det gjør meg glad at han viser så stor interesse for detaljer i forskningen vår. Og nysgjerrig på om han har forslag til videre analyser, sier Kitzler Åhfeldt.
Også hun mener Glørstad tar feil når han tror at det
ikke fantes et intellektuelt miljø som kunne ha laget den store
Jellingsteinen under vikingtiden.
– Flere runeristere hadde kompetanse ut over det
vanlige, og mange av dem var mer lærde enn sine omgivelser. Vi bør ikke
undervurdere dem.
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
