Det norske idrettsdemokratiet våknet for alvor til liv av fotball-VM i Qatar og den russiske fullskalakrigen i Ukraina.
Fotball-VM i Qatar skapte et supporteropprør og krav om boikott og endte med et ekstraordinært fotballting.
Skulle VAR bli skrotet på dette tinget vil det være et historisk nederlag for ledelsen i NFF, men det vil også være en seier for demokratiet i fotball-Norge. Det vil selvsagt også seierherrene si om VAR overlever på det samme tinget.
Krigen i Ukraina påvirket idretten på en annen måte.
Den førte til at mange forbund tok et standpunkt mot russisk deltagelse, men det var smertefullt og stilte mange forbund i en vanskelig situasjon for eksempel da krigen på Gaza eksploderte og Israels rolle i idretten ble et tema. Svaret har vært taushet og beslutningsvegring.
Hvis du syns demokrati er viktig, var tildelingen av fotball-VM i 2030 og 2034 et trist syn og kanskje det ultimate eksemplet på demokratisk kollaps.
Mer absurd blir det ikke. Det kunne vært tatt ut av George Orwells 1984.
Da FIFA-president Gianni Infantino ba alle fotballpresidentene, som hadde logget seg på Zoom eller Teams eller hva slags digitalt verktøy de brukte, om å løfte hendene sine for å vise at de klappet for Saudi-Arabia, så du en leder som gikk fra å være Norges håp i 2016 til å bli deres diktator i 2024.
Midt blant alle forbundene som hadde logget seg på (tre forbund greide det ikke) kunne du visst se NFFs representanter med hendene nede.
Oppi alt dette har Lise Klaveness og NFF altså vært en ensom svale i FIFA og internasjonal fotball.
Og det startet med Qatar og et vedtak på fotballtinget om at fotballpresidenten skulle holde tale på FIFA-kongressen i Doha i 2022 og snakke FIFA-toppene og Qatar midt imot.
Det som kunne vært en spire til en demokratisk vår i internasjonal fotball, har blitt til en norsk alenegang i en verden som bukker under for autoritære og totalitære krefter.
VAR-debatten og måten fotballtinget i mars blir gjennomført på blir en test på om NFF holder de samme standardene hjemme som ute.
Det var ingen demokratisk debatt om Saudi-Arabia skulle få være kandidat til VM i 2034 eller ikke og det var ingen debatt på kongressen om deres kandidatur heller.
Demokratiet i FIFA er dødt. Og det er det i mange andre forbund også.
Fra midten av 2010-tallet så vi et demokratisk blaff som ga håp. Nå er dette håpet i ferd med å bli helt borte. Spørsmålet er om NFF og andre norske forbund gir opp?
Hovedårsaken til at demokratiet dør i idretten (eller aldri blomstrer) er at autoritære stater tar over kontrollen over idrettene gjennom enorme pengesummer, personlig kontroll og press og trusler.
Først var det Russland og Kina, så kom Qatar og nå er det Saudi-Arabia, for å si det enkelt.
Og det vi trodde var ille før, kan bli langt verre med Saudi-Arabia ved roret.
Hovedårsaken er at de bruker enormt mye mer penger og ser dette i en større sammenheng enn tidligere aktører har gjort.
De kontrollerer Esport, golf, mange kampsporter, fotball, motorsport osv. Idrettspolitikk.no har tidligere vist hvordan Lionel Messi blir kjøpt og kontrollert av saudiske myndigheter. Og nå har Norges sjakkess, Magnus Carlsen blitt ambassadør for saudisk Esport, kanskje med de samme betingelsene?
Det er rett og slett enormt. Og et enormt demokratisk problem.
Det foregår en stor debatt om medias rolle i politikken, og særlig i forbindelse med gjenvalget av Donald Trump.
Medieeiere bukker under for Trump og sensurerer egne ansatte. Den samme utviklingen ser vi i Storbritannia og har for lengst blitt en del av hverdagen i land som Ungarn. For å nevne noen eksempler. Alt for å tekkes mektige ledere og interesser.
De fleste er enige om at dette er en fare for demokratiet.
Medienes rolle har også betydning for idrettsdemokratiet. Og der er det egentlig enda mørkere.
I forbindelse med VM i Qatar fikk vi se hvordan Qatar og mektige PR-byråer kneblet og forsøkte å kneble journalister.
At det ikke skapte større vrede blant journalister og mediehus og en motreaksjon i form av mer og massiv dekning av hva Qatar (eller Kina eller Russland) drev med er fortsatt et mysterium. Eller kanskje ikke?
I den grad norske medier var interessert i sin demokratiske rolle i idretten for noen år siden, virker den å bli stadig mindre.
Inntrykket er at det istedenfor å satse på demokratisk kontroll av norsk og internasjonal idrett, så satses det istedenfor stadig mer på egenproduserte underholdningssaker eller TV-programmer som man dekker redaksjonelt. Det er ikke noe annet enn innholdsproduksjon for eget mediehus og kan knapt kalles journalistikk.
Og så til det evige rettighetsspørsmålet. Hvor kritisk og troverdig blir journalistikken til idretter man selv har rettigheter til og hvor troverdig blir da journalistikken til idretter man ikke har rettigheter til, hvis disse idrettene i det hele tatt får oppmerksomhet?
Nyhetsverdien avgjøres i stadig større grad av rettigheter og ikke etter tradisjonelle nyhetskriterier. Det bidrar til at idrettene slipper unna med kritikk og kritisk søkelys i begge ender og at troverdighetene til journalistikken forsvinner.
Og når så du sist en journalist i et mediehus skryte av en sak fra et annet mediehus? Mitt inntrykk er at det blir sjeldnere og sjeldnere og at logikken er at et klikk til kollegaen, er et klikk mindre for meg.
Forretningshemmeligheter kan også bli et demokratisk problem i en organisasjon som på talerstolen snakker om åpenhet og demokrati.
Vi kunne tatt en tilsvarende runde på Besseberg-saken og Ingebrigtsen-saken. For tett kontakt med sentrale aktører kan til sløre korrupsjon eller mishandling.
I bunn og grunn dreier det seg om journalistisk integritet. Og i ytterste konsekvens om journalistikkens rolle i idrettsdemokratiet.
Demokratiet i idretten er i ferd med å dø. Spørsmålet er om begravelsen skjer i 2025 eller om vi må vente litt lenger.
Journalist og kommentator, Idrettspolitikk.no
– Annonse –
