Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Medienes framstilling og måten lidelsen vises frem på, former vår forståelse av – og respons på – den humanitære katastrofen i Gaza. Alt fra navnene vi husker, til historiene vi ikke får høre – og lidelsene vi ser.
Palestinere
som drepes i israelske angrep omtales sjelden med en historie, men i tall og anslag i norske medier.
Blant de 45.658 drepte
palestinerne finnes
det likevel noen unntak de fleste av oss kjenner til:
6 år gamle Hind Rajab ble drept mens hun tryglet om
hjelp på nødtelefonen.
19 år gamle Shaban al-Dalou ble filmet mens han brant levende
koblet til intravenøs behandling i et sykehustelt.
Khaled Nabhan ble drept da han løp for å hjelpe
skadde etter et israelsk angrep.
For mange drepte til å navngi alle
Hind, Shaban og Khaled minner oss på at dødstallene vi får oppdatert ukentlig representerer virkelige
mennesker. Fra hver av dem kan
det trekkes et nett av drepte venner og familiemedlemmer:
- Da Hind ble drept, ble også seks
familiemedlemmer og to godt merkede Røde Kors-arbeidere drept. Ambulansen hadde fått klarering
av israelske myndigheter, men ble sprengt i fillebiter. - Abdul
Ruhman, Shabans 10 år gamle lillebror døde av skadene han fikk i den samme teltbrannen
som drepte broren og moren. - Khaled Nabhan
ble først kjent for et år siden da han holdt rundt og sørget over sitt 3 år
gamle barnebarn Reem med ordene «min sjels sjel». Reem ble drept sammen med hennes 5
år gamle bror, Tarek, i et annet israelsk bombeangrep.
Slik
kan nettet tegnes stadig større. I en befolkning som har blitt redusert med 6 prosent på et drøyt år er ingen uberørt.
Ifølge Lancet er antallet drepte palestinere
langt høyere enn de offisielle tallene. For Israels del melder FNs
kontor for koordinering av humanitær innsats at 1589 israelere og utenlandske
statsborgere er drept siden 7. oktober 2023 – inkludert de 1200 som ble drept i
terrorangrepet den datoen. De øvrige 389 er soldater drept i Gaza.
Måten
ulike grupper fremstilles på i ulike medier har mye å si for hvor godt vi
kjenner igjen oss selv i andre og hvor dypt deres vonde erfaringer påvirker oss. Dette kan enten styrke eller
svekke forestillingen om at vi, i kraft av å være mennesker, er del av et
globalt fellesskap.
I dette fellesskapet er alles liv like mye verdt, basert på universelle verdier som også folkeretten hviler på.
I mediedekningen kan bilder av menneskers lidelse være
brennbare, følelsesladde, og strategiske virkemidler i internasjonale relasjoner og opinionsdannelse. Selektive re-presentasjoner fostrer et hierarki av
oppmerksomhet.
Det driver også folk til alternative kilder til informasjon – slik som sosiale medier.
Picture politics
De
siste 15 månedene har mine sosiale medier i hovedsak vært fyllt opp av bilder og
videoer fra Gaza sendt ut i eteren av desperate sivile og de få gjenværende og
gjenlevende journalistene.
Det er – som vi vet – et resultat av Metas
algoritmer:
Jeg får mer av det jeg bruker tid
på. Mitt
alternativ til tradisjonelle medier er på ingen måte nøytralt, det heller.
Det
visuelle gjør erfaringer som ikke ligner våre egne mer virkelige, som litteraturviteren og filosofen Susan Sontag skrev i Regarding the Pain of Others (2003).
På sosiale medier overgår mengden lidelse vår evne til å reagere, og forårsaker en form for kollektiv nummenhet.
Over både tradisjonelle og sosiale medier hviler et «lidelsens manus». Mens sorgen og fremstillingen av de drepte
er redaksjonelt presentert i tradisjonelle medier, framstår den mer direkte i sosiale medier.
Terskler for medfølelse
Ufiltrerte
gjengivelser fra Gaza, en virkelighet fremmed for vår egen, viser de israelske
angrepenes pris, men forklarer ikke deres årsaker.
Som andre har påpekt fremstår det viktigere for noen kommentatorer i de tradisjonelle
mediene å vise større vilje til å forstå det siste enn å få slutt på det første.
På
sosiale medier overgår mengden lidelse vår evne til å reagere, og forårsaker en
form for kollektiv nummenhet. «Lidelsesutmattelse» er en realitet i en digital
tidsalder hvor den aggressive okkupasjonens konsekvenser kun er et tastetrykk
unna.
Slik finnes det en iboende konflikt
mellom de ufiltrerte videoenes autentisitet og hensikten med å dele dem.
Desperasjonens bilder fra Gaza fungerer både som dokumentasjon og kampanje — de
krever handling, men utarmer samtidig seeren.
«All eyes on Rafah»
Filosofen og litteraturkritikeren Walter Benjamin sa i sin tid at verdenskrigen
han overlevde gjorde historiefortelling umulig, fordi krigens virkelighet er
utenfor fortellingens rekkevidde. Krigen etterlot en verden det ikke er mulig å
skrive eller fortelle fram.
Kanskje ligger manges illusjoner om et større vi, om et forestilt globalt fellesskap, begravet i Gazas ruiner
Sånn er det også med bilder og videoer på sosiale
medier. De gir scener som setter føringer for vår tolkning av verden, som filosofen Judith Butler skriver om i Frames of war (2010). Men de kan ikke vise alt, de kan ikke
kommunisere alt. Og når de likevel forsøker, skrur mange av: det blir for mye å
bære, for mye å være vitne til, også på trygg avstand.
Fordi
inntrykkene er voldsomme og avmakten stor, scroller mange forbi de sosiale
medienes representasjoner
og går videre i hverdagen med en blanding av skyld og lettelse, og kanskje også
takknemlighet for å kunne gjøre nettopp det – i kraft av å høre hjemme et sted
hvor eksponeringen for slike erfaringer er mulig å klikke bort.
Dette
fenomenet er ikke nytt. Vi har alltid sett, og alltid sett bort. Men trykket er
sterkere, mengden er eksponensielt større nå. Og i den stadig hardere kampen om oppmerksomhet
må bilder av virkeligheten presenteres
på bestemte måter for å bli tolerert og ‘lande’ i vår bevissthet.
Her finnes en lidelsens estetikk
med potensial til både å berøre og distansere. Det
groteske må noen ganger bli vakkert nok for å mobilisere. Blant talløse bilder av
lemlestede barn, drepte sivile, torturerte voksne, skrikende eller apatiske
etterlatte, er det de kunstig fremstilte bildene som kan ha tiltrukket mest oppmerksomhet det siste året.
KI-genererte
og stiliserte lidelsesbilder overtar periodevis for virkeligheten, som da «All eyes on Rafah»-kampanjen presenterte en mer spiselig versjon av
virkeligheten og minnet folk om å følge med, om å se, men kun i overført
betydning. De gjør det lett å dele uten egentlig å dvele, og kvittere ut engasjement
med et tastetrykk på mobilen.
Bare representasjoner igjen?
På
sosiale medier er det algoritmer som bestemmer hvilken lidelse som skal gjøre
inntrykk på oss. I tradisjonelle medier er det redaksjoner. Begges skjevheter
kan diktere vår oppfatning av globale kriser.
Der tradisjonelle medier
møter kilde- og balansekritikk, og dels har kommet den i møte, har sosiale mediers algoritmer
skapt en langt mer fragmentert virkelighet – hvor en persons sannhet kan være
naboens dødvinkel.
Parallelt gjør kunstig intelligens det mulig å stille spørsmålstegn ved bilder og
videoers autentisitet
på mer grunnleggende måter enn
tidligere. Alt er
potensielt løgn, ingenting trenger være sant – og alt er uansett situert. Med
Sontags ord: «Virkeligheten har abdisert. Det er bare representasjoner igjen».
Det globale fellesskapet i ruiner
Gaza etter 7. oktober 2023 har gjort tydeligere at
sannheten redigeres før vi får tilgang på den, og nå redigeres hele tiden – for
ulike flater, av mer eller mindre identifiserbare parter.
Avstanden mellom våre idealer og den politiske virkeligheten vi inngår i, blir klarere. Kanskje ligger også manges illusjoner om et større vi, om et forestilt globalt fellesskap, begravet i Gazas ruiner.
