Tysklands egen Leonardo DiCaprio – Kultur

Du har kanskje ligget der selv, i senga foran TV-en på et hotellrom i utlandet. Men filmen du ser på, forstår du lite av.

Alle snakker spansk.
Eller fransk.
Eller kanskje thai – hvis du har reist riktig langt.

Og om dette hadde vært en lokal film, hadde det jo ikke vært så merkelig. Men det er ingen lokal film. Det er «Killers of the Flower Moon» av Martin Scorsese.

I hvert fall er det den som nå surrer på en hotell-TV i Berlin.

– Weißt du, du hast eine schöne Hautfarbe, sier Leonardo DiCaprio til Lily Gladstone.

Sånn er det å være på tur i Tyskland. Her dubber de rubbel og bit av filmer og TV-serier som kommer fra andre land.

De er ikke alene heller. Omtrent halvparten av landene bare i Europa ønsker å servere film til folket på eget språk.

I Norge synes vi dubbing er sære greier. Men det er også svære greier. Og når alt kommer til alt, er det kanskje vi som er idiotene her.

Fra engelsk til tysk

Bak en blå dør sentralt i Berlin står en kvinne og snakker i en mikrofon.

Hun befinner seg i et av Tysklands mange dubbestudioer hvor utenlandske filmer og TV-serier knas til tysk. Kvinnen heter Marie Bierstedt og har dubbet siden hun var barn. Nå er hun en etablert stemmeskuespiller – som det altså kalles.

Sånn foregår det: Inne i studio får Marie se et maks ti sekunder langt filmklipp. Samtidig skal hun lese en replikk og synkronisere den med leppebevegelsene til rollefiguren sin. I klipp etter klipp gjør hun dette.

Det er imponerende å se på. Både fordi Marie klarer å få det til å se ut som om karakteren faktisk snakker tysk, men også fordi hun klarer å gjenskape følelsene hennes.

Innimellom stoppes hun likevel av filmens dubberegissør, Gerrit Schmidt-Foß.

– Der spilte du veldig bra, sier han, – men du snakket litt for fort.

Gerrit er også stemmeskuespiller og er vant til å stå mutters alene i studio. For selv om de fleste filmer inneholder dialoger mellom flere mennesker, dubbes de tyske scenene aldri sammen med andre.

– Derfor er det ikke nødvendigvis så lett for vanlige skuespillere å gjøre dette, forklarer Marie og Gerrit. – Dessuten bruker de stemmen annerledes.

Revenge of the Nerds

At Gerrit Schmidt-Foß ble stemmeskuespiller, skyldes en del tilfeldigheter. Én av dem er utseendet hans. Han er nemlig ikke velsignet med ingrediensene som gjør at man blir omtalt som «kjekk».

– Se på meg, da. Jeg er halvt skalla og litt tjukk.

Slike menn får sjelden skinne. Da Gerrit tidligere jobbet som «vanlig» skuespiller, fikk han derfor aldri rollene som helt, skurk eller førsteelsker. I stedet ble han typecastet som grei nabo, klumsete politimann eller godslig bussjåfør. Sånne ting.

Det ble han lei av. Han byttet beite – nesten. Å være stemmeskuespiller krever nemlig mange av de samme ferdighetene.

– Du må være en god skuespiller med god stemme. Men det aller beste er de varierte følelsene på så kort tid.

Gerrit viste seg å være flink med mikrofonen. Endelig fikk han varierte roller! Og i 1997 kom han så nær en drømmeprins som det lar seg gjøre for en i hans sko. For dette var året da storfilmen «Titanic» kom ut.

Og Gerrit? Han ble Tysklands Leonardo DiCaprio.
Siden den gang har han vært stemmen hans i hver eneste film.

Stemme-skupet

Det er nemlig ofte sånn at store Hollywood-skuespillere får én fast stemme i hvert dubbeland. I tyskernes tilfelle vil det si at de ikke kan se for seg at noen andre enn akkurat Gerrit skal høres når DiCaprio åpner munnen. Mange av dem vet ikke hvordan den ekte filmstjernen høres ut engang.

I snart 30 år har det vært de to. De har aldri møttes – selv om det har vært nære på.

– Jeg skulle treffe ham i Berlin i forbindelse med «Titanic», men så kunne han ikke komme likevel, sier Gerrit.

Samme kan det være.

– Da jeg var i 20-årene, hadde det vært stort for meg å møte ham. Men nå … Altså, hva i all verden skal jeg si? Jeg tror verken han eller jeg ville fått noe som helst ut av å snakke med hverandre.

Likevel er det få mennesker Gerrit Schmidt-Foß kjenner så godt som Leonardo DiCaprio. I hvert fall på jobb.

– Jeg vet hvordan han beveger seg og hvordan han snakker. Jeg kjenner kroppsspråket hans. Jeg vet hvordan han spiller. Hva han føler. Jeg vet hvordan han puster.

Selvsagt var det et varp i sin tid å kapre jobben som stemmen til en av verdens hotteste superstjerner. Men halvskalla Gerrit påstår at det ikke har gitt ham økt selvtillit. Tvert imot, egentlig.

– Noen ganger har det gjort det vanskelig for meg å få andre roller.

Å være kun DiCaprio holder nemlig ikke til smør på brødskiva, som det heter – med mindre man er den ekte originalen. Derfor er Gerrit avhengig av å gjøre andre stemmejobber innen film og TV. Han leser lydbøker. Og så er han den faste stemmen til Sheldon Cooper-karakteren i «The Big Bang Theory».

– Jeg er stemmen til en norsk kar også!

– Oi. Hvem da?

– Tobias Santelmanns karakter i «Exit». En forferdelig fyr, jeg elsket å spille ham.

Rikets røst

I dokumentarfilmen «Being George Clooney» (2016) følger vi 14 menn fra hele verden som alle er sitt lands offisielle George Clooney-stemme. Filmen viser det sterke forholdet publikum får til dem.

For når innbyggerne i et land blir vant til en stemme knyttet til et fjes – da skal det godt gjøres å endre på det uten problemer. I Frankrike ble det rabalder da sesong 9 av «Friends» ble lansert: Stemmen til Rachel var plutselig byttet ut med en annen.

– Det klikka for folk! De krevde å få den «originale» Rachel tilbake.

Dette forteller den franske standup-komikeren Cécile Moroni, som har bodd i Norge i mange år.

Skuespiller Ben Stiller var i en periode misfornøyd med sin tyske dubbestemme. Han fikk arrangert en audition for å finne en ny, og Oliver Rohrbeck – som hadde dubbet Stiller i årevis – måtte søke jobben sin på nytt. Heldigvis fikk han den, ellers ville det skapt furore.

Skuespiller Gillian Anderson har på sin side sagt at hun liker den tyske stemmen sin bedre enn hennes egen.

Noen stemmeskuespillere er så gode at de får være flere superstjerner. Aberet med dette er at de kan havne i samme film – full forvirring.

Dubbingens brede begynnelse

Eventyret startet i 1927, da lydfilmen gjorde sitt inntog. For filmeksporten var det viktig at flere enn amerikanerne forsto hva som foregikk på lerretet.

– Grunntanken til land som driver med dubbing, var at filmkunst skulle være for alle i alle samfunnslag, forteller Kai Schwind, førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania. – Men da måtte den være på folkets språk.

Kai Schwind forsker på dubbing, passende nok. Og som etternavnet hans kanskje sier oss: Han har selv vokst opp med det – på tysk. Til tross for at han har bodd i Norge i årevis, skjærer det fortsatt i «Star Wars»-ørene hans dersom Darth Vader sier noe annet enn «ich bin dein Vater» til Luke Skywalker.

Men akkurat dette var ikke hovedproblemet da man begynte å dubbe.

– Mange filmer ble laget i ulike versjoner – på samme dag og samme filmsett. Først spilte man inn en scene med engelsktalende skuespillere. Deretter ramlet det inn skuespillere fra land etter land for å gjøre samme scene på flere språk.

Regissør Alfred Hitchcock var blant dem som lagde filmene sine på denne måten.

Ikke overraskende kom man fort fram til at dette var vel plundrete. Og dyrt, ikke minst. Derfor ble det etter hvert opp til hvert enkelt land hvordan de ville oversette film.

I de nordiske landene falt valget på teksting. Kanskje var det fordi vi ikke hadde penger nok til å sette stemmeskuespillere i sving. Eller så var vi for få. Eventuelt var det fordi vi – sett i verdenssammenheng – er noen historieløse bøtteknotter.

– Det er jo litt ironisk at flere av landene som fortsatt setter dubbing veldig høyt, har en fascistisk fortid, sier forskeren.

Film til folket!

Utover 1930-tallet fikk myndighetene i visse nasjoner lett kontroll over innholdet i utenlandske filmer. Ved å dubbe på «riktig» måte kunne filmene spre regimevennlige budskap.

I Spania og Italia hadde diktatorene Franco og Mussolini en og annen finger med i dette spillet. Og i et gammelt filmarkiv i Frankfurt har Kai funnet dubbemanuser som i sin tid ble godkjent av propagandaminister Joseph Goebbels.

I dag er noe sånt plent umulig. Hollywood har nemlig fått orden i sysakene.

– Dubbing har gått fra å være noe «tøv» de har ignorert, til noe de virkelig har begynt å anerkjenne, forteller Kai. – Det er en enorm eksportvare. Og da vil de ha stålkontroll.

Da «Ringenes herre» skulle dubbes verden over, satt regissør Peter Jackson personlig på New Zealand og ga tommel opp eller ned for de ulike stemmene som rant inn fra hele verden – selv om han ikke skjønte et ord av hva de tyrkiske Gandalfene eller kinesiske Gollumene sa.

Dette strenge systemet gjelder ikke bare stemmeskuespillere. Før hadde oversettere og manusforfattere stor kreativ frihet. Nå nærmest bevoktes de av opphavsmenn som ikke nødvendigvis kjenner språket og kulturen i landene deres.

Den høylytte kontoristen

På et tysk hjemmekontor sitter ei dame ved skrivebordet sitt og roper.

Det hun driver med, er strengt hemmelig – det er derfor hun sitter her og ikke i et kontorfellesskap.

Änne Troester er manusforfatter, i den forstand at hun skriver filmdialoger som skal dubbes. I tillegg sitter hun i styret i fagforeningen Synchronverband – den tyske dubbebransjens interesseorganisasjon.

Grunnen til alt hemmeligholdet er at ingen andre må vite noe om filmene eller seriene før de kommer ut. Men hvorfor roper Änne mens hun jobber? Jo, fordi hun tester om replikkene passer med leppebevegelsene til karakterene i filmen.

Det er ikke alltid helt heldig.

Som for eksempel den gangen hun satt i Tel Aviv og skrev ut dialogen til en nazistisk sekvens av TV-serien «Peaky Blinders», mens hun kauket i vei.

– Det var vel det verste stedet i hele verden jeg kunne sitte og rope nazi-ord på tysk, sier Änne.

Derfor er det tryggest å holde seg hjemme, og det gjør hun stort sett.

Når Änne skriver dubbemanus, får hun først den tyske oversettelsen. Så starter jobben: å lage en versjon som passer til filmen.

Hun må beregne lengden på setningene og de nevnte leppebevegelsene. Men også måten karakterene prater på.

– Alt handler om rytme, miljø og kroppsspråk, sier hun.

Hovedtanken er å formidle de riktige følelsene til det tyske publikummet. De skal forstå rollefigurene og le og gråte på de riktige stedene. For å få til dette må Änne bake dem inn i tysk kultur med humor, stemning, ordspill og tabuer.

Storebror ser deg

Det er slike ting Hollywood ikke alltid forstår. Ord og uttrykk som funker der borte, glir ikke nødvendigvis like godt på tysk. Og velsignet være Ännes naboer; det er nemlig ikke bare på grunn av filmreplikker at hun roper på hjemmekontoret. Noen ganger skjer det i ren frustrasjon.

Da hun skrev dubbemanuset til filmen «Broken Flowers», mente regissør Jim Jarmusch at hovedkarakteren (spilt av Bill Murray) bannet for lite.

– Han bannet like mye på tysk! sier Änne. – Men det var en kamp å få det amerikanske teamet til å forstå at man ikke alltid kan si Scheiße på samme sted som man sier fuck.

Under adaptasjonen av «Star Trek XI» satt en eller annen amerikansk jypling på et kontor i L.A. og ville at hun skulle endre det tyske navnet på en av karakterene.

– Men å endre navn på en figur som har hett det samme i 60 år … det går jo bare ikke. Tyske «Star Trek»-fans ville kommet på døra her og gitt meg juling!

Ännes arbeidstid må altså ofte brukes på å diskutere med folk som driter i tysk. Dét er sårende for en som virkelig gjør så godt hun kan for å formidle hjerte, sjel og følelser på morsmålet sitt.

– Folk som ikke er vant til dubbing, synes det er shit. Men hvordan kan dere fordømme det?

Den som ler sist

Ja, hvordan kan vi det?

Det er lett for oss nordboere å humre av alt dobbeltarbeidet som ligger bak en dubbet langfilm. Men det fins faktisk en hel del meninger om at vår metode – teksting – ikke nødvendigvis er den beste.

• Når vi må lese samtidig som vi ser film, blir vi distrahert.
• Vi får ikke med oss alle detaljene i filmens handling og kinematografi.
• Folk bråker trolig mer i kinosalene i land som tekster enn i land som dubber.
• Teksting gjør det vanskelig å holde på med andre ting mens vi ser på film.

For det gjør vi faktisk.

– Folk ligger i sofaen og titter på TV, sier forsker Kai Schwind. – Men samtidig fikler de med mobilen.

Antakelig er det derfor man nå ser en økende trend med å dubbe utenlandske filmer til engelsk. Folk i engelskspråklige land vil rett og slett ikke lese tekst. Dessuten er de ikke så interessert i å høre andre språk heller.

Den store trusselen

Stemmeskuespiller Gerrit Schmidt-Foß har uansett noe langt mer alvorlig å bekymre seg over.

For også i dubbebransjen puster det gåtefulle KI-spøkelset arbeidsfolk i nakken. Kan kunstig intelligens overta Gerrits jobb som Leonardo DiCaprios tyske stemme?

Teknisk sett: Ja.

Det er mulig å få DiCaprio til å si hva som helst med en stemme som er helt lik hans egen. Det går også an å endre på leppebevegelsene hans, sånn at det ser ut som han virkelig uttaler tyske gloser. Men hvor ekte vil det egentlig bli?

Gerrit Schmidt-Foß har engasjert seg i den potensielt skjebnesvangre kampen.

– Kunstig intelligens kan imitere, men ikke vise følelser.

Stemmeskuespiller Marie Bierstedt er enig.

– Hvordan skal KI klare å fange en stemning eller et miljø? Det vil bli fullt av språklige misforståelser og gale tonefall.

Manusforfatter Änne Troester forteller at den faretruende skyen henger over fagforeningen Synchronverband. På gode dager tenker hun selv at dette aldri vil skje, mens på de mørkere tror hun at jo da – det gjør vel det. Og da vil alt bli helt flatt, mener hun.

– La oss si at en filmkarakter – midt i en setning – forstår at hun har blitt bedratt. Den lille endringen i stemmen der … Dét klarer ikke KI.

En stemme kommer fra kroppens indre. Den trenger luft og ulike mengder med kraft. Noen ganger knekker den. Andre ganger brøler den. Og en skuespillers fremste mandat er å være et annet menneske av kjøtt og blod.

Kan en usynlig maskin få til det samme?
Vi har foreløpig bare et passe poetisk svar: Det vil tiden vise.

Ich bin der König der Welt!

Enn så lenge lever Gerrit Schmidt-Foß aka Leonardo DiCaprio et deilig hverdagsliv i den tyske hovedstaden.

Det hender at han blir gjenkjent når han ringer og bestiller pizza, for eksempel. Men det er sjelden. Gerrit blender inn i den tyske befolkningen som en hvemsomhelst i to komfortable sko. Alles gut, som de ville sagt det der borte.

Men om stemmen til denne mannen en dag skulle fordufte – da blir det bråk.

Og, folkens: Dét skal vi ha respekt for.

Her kan du lese mer om den ekte Leo:

Eller om flere filmfolk i skyggen: