Hvorfor er det viktig å rapportere fra frontlinjen? – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Vi har snakket om planer. Sett på kart. Studert frontlinjen. Analysert de siste dagers angrep. Hvilken vei bør vi ta? Hvor kan vi ta pauser? Hvilke veier er farbare hvis vi må evakuere oss ut? Har vi vann nok? Hvem skal kjøre bilen?

Jeg har sjekket førstehjelpsutstyret, selv om det ikke har vært åpnet siden forrige gang jeg sjekket det. Turnikéene er der. Enkeltmannspakken. Hanskene. Og de smertestillende tablettene.

Fra vinduet på hotellet ser jeg svære lastebiler kjøre militært utstyr østover på motorveien. Det er dit vi skal i morgen.

Denne gangen er oppdraget å fortelle om hvordan dronene har endret krigen i Ukraina. Det er en uke siden vi var ved fronten sist.

Hvorfor må vi gjøre dette? Hvorfor må vi dra til farlige steder.?

Jeg kan love deg det ikke er for å få stilt behovet for et adrenalinrush.

En ambulanse kjører forbi. Blålysene når helt inn på rommet mitt i noen sekunder. Kan det ha vært nok en såret soldat? Nok en person som har kjempet mot russerne, men nå kjemper for å overleve selv.

Tapstall er aldri helt til å stole på i en krig. Men at hundretusenvis av mennesker har mistet livet som følge av denne krigen, er det ingen tvil om.

Hver eneste dag kommer noen tilbake fra slagmarken i likpose.

Måtte sette opp farten

Solen har stått opp. Men det er likevel lett regn i luften. Vi setter oss i bilen. Fotograf Torstein Bøe og våre to ukrainske produsenter – eller fiksere. Det er de som er vår livline de neste timene. De er de som skal sørge for at vi ikke havner i trøbbel.

At vi kommer dit vi skal. Det er de vi planlegger reisen sammen med. Både sikkerhetsmessig og innholdsmessig.

Etter flere timer på veien kommer vi til møtepunktet i nærheten av Kramatorsk, en by ikke langt fra frontlinjen i Donetsk hvor vi skal hente presseoffiseren.

Mens vi kler på oss sikkerhetsvesten, hjelmen og fester førstehjelpsutstyret i beltet hilser vi på ham. Det er kun gjennom den ukrainske hæren vi kan få tilgang til steder så tett på frontlinjen vi skal nå.

Jeg har aldri vært noe fartsfantom bak rattet, men får en viktig påminnelse fra offiseren om hvorfor ikke alle regler som gjelder ellers i verden, gjelder i krig.

«Du må kjøre fortere. Det reduserer faren for å bli truffet av droner».

Rundt oss er forlatte bygninger og hus. En mann på sykkel og noen hunder er eneste tegn på liv i denne landsbyen. Vi parkerer under et tre, med fronten ut mot veien, slik at vi ikke trenger å rygge dersom vi må evakuere.

Trusselen fra droner

Det smeller ganske høyt i det vi kommer ut av bilen. «Det er utgående. Det er våre våpen», sier presseoffiseren uoppfordret. Kommer den høyfrekvente lyden etter smellet kan du være trygg … I teorien, legger han til.

Men en annen lyd er ikke til å ta feil av.

Droner har endret mye av spillereglene langs fronten. Det er derfor vi må lære mer om dem og forstå hvordan dette fort er fremtidens krig. Som bombefly var da de ble en del av arsenalet under første verdenskrig.

Første stopp er noe som kalles «stabiliseringspunkt». Det er hit skadde soldater kommer for å få den grunnleggende behandlingen som trengs for å kunne transporteres til sykehus.

Det er visstnok ganske rolig langs fronten i dag.

Så rolig at en av legene setter seg ned med oss. Han er bekymret, forteller han. Europeiske medier er ikke opptatt av krigen lenger.

Ikke engang vest i Ukraina ser de ut til å bry seg, mener han. Uroen har kommet. At det skal ende som i 2014, med at verden ikke bekymrer seg, men ser på krigen som en regional konflikt.

«Så hvorfor er dere her?», spør han.

Det er ikke så ofte de får besøk fra utenlandske medier lenger.

Jeg gir ham et litt standardsvar om at det er viktig å vise krigens grusomheter. Når vi går derifra, kjenner jeg at han hadde fortjent et bedre svar.

Ting som tar tid

Presseoffiseren sjekker at ingen har plassert eksplosiver på bilen vår mens den har stått parkert. «Better safe than sorry», som det heter.

I skyttergravene hvor den 24 brigade har bygd et høyst mobilt kontrollsenter for overvåkningsdroner skal vi se hvordan ukrainerne opererer dronene. Hvordan de har endret krigen. Jeg spør kommandøren – en 50-årig med tilnavnet «Gammel´n» om det er stor fare for fiendtlige droner i området.

Han mener ikke det. Været er for dårlig. Men i går hadde det vært så kraftige kamper at de hadde måttet vente helt til klokken to på natten med å dra hjem.

Jeg kaster et blikk på klokken.

Den er åtte. Seks timer vil være ganske lenge å vente, selv om det er overraskende godt å varmt – og tørt her nede.

TTT – Ting tar tid er en av forkortelsene jeg husker best fra min tid i Marinen. Så det tar litt tid før pilotene er klare for den første flygingen. Men at ting tar tid gjør jo også at man får tid til å tenke.

Konsekvensene for oss

For hvorfor er vi egentlig her. Hva er grunnen til det? Kanskje er det rett og slett er at det er vår plikt. Det er vår fordømte plikt å fortelle disse historiene.

For hvem vet hvordan situasjonen hadde vært i Ukraina om vi (som i verdenssamfunnet) hadde forstått mer av det som skjedde i Donetsk i 2014.

Om man ikke hadde sett på det som en regional krig, men som starten på noe langt mer alvorlig.

Så kanskje er det derfor vi gjør dette. For å forklare de enorme konsekvenser for oss og vår egen sikkerhet, denne krigen kan få.

Får Russland stor fremgang nå, er det ikke mange som tror de vil nøye seg med de få regionene i Sør-Øst-Ukraina hvor de har tatt seg inn nå.

Flere eksperter og militæranalytikerne frykter et slikt scenario kan bety at Russland strekker seg enda lenger. I verste fall også til Nato-land.
Tilbake på hotellet. I trygg avstand fra frontlinjen slenger jeg meg ned på sengen og skriver en melding til lederne i Oslo

01.35

Joakim Reigstad:Tilbake på hotellet i Pavlohrad. Alt bra med oss. Setter kursen mot Kyiv i morgen, når vi har sovet ut 🙂

Også skjer det som nok ikke har skjedd siden studietiden. Jeg sovner med alle klærne på.