Fest setebeltet – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Det er ikke kapteinen som snakker, men det kunne like gjerne vært det.

Jeg sitter på et fly.

Vi er blitt fortalt over skurrende høyttalere at det kan være kranglete luft, som de kaller turbulensen, minst en time til.

Stemmen kommer fra en av nyhetspratekanalene jeg har på.

Nesten hver dag hører jeg uttrykket. Nesten hver gang nyhetsprogrammene snakker om påtroppende president Donald Trump, sier en eller annen at vi bør feste setebeltet.

Det er en påminnelse om at det kan bli en langvarig berg-og dalbane.

En liten smakebit fikk vi nylig. Trump klarte å erte, tirre og/eller skremme nære allierte.

Han sa han ville gjøre USA større.

Min flytur går fra østkysten til vestkysten, og tar nærmere seks timer. Det tar betraktelig kortere tid å fly fra sør til nord i USA.

Inntil videre.

Det er en mega MAGAfest som er i gang.

Trump føler han har folket i ryggen. Det kan være vi har glemt overdrivelsene og fokuset på egen person.

Nå er det ingen tvil om at han vant. Han kom rundt halvannet prosentpoeng foran rivalen. Men en sånn valgskredaktig Reagan-seier, der utfordreren ligger rundt 18 prosentpoeng bak, var det ikke.

Vi blir minnet på at Trump ikke nødvendigvis må tas bokstavelig, men seriøst.

Han tas snart i ed. Når nøklene overtas, har han lojale tilhengere og et lite flertall i begge kamrene i Kongressen. Også næringslivsledere og tech-industri som tar tydeligere standpunkt, føyer seg og punger ut. Opposisjonen står uten en opplagt stemme.

Det har vært litt av en start på året.

Jeg har gjort noen notater for å huske alle sceneskiftene. Det er sikkert noe jeg har glemt, likevel.

• Terrorangrep i New Orleans tre timer inn i det nye året.
• Et gufs av kulde over Washington da Kongressen godkjente resultatet fra presidentvalget.

Temperaturen sank på kort tid fra 15 fine plussgrader til minus åtte. Inne i Kongressen var det en varm oppvisning i fredelig maktoverføring.

• Kraftig snøfall. Ikke noe å snakke lenge og høyt om, for det var mer vær i Norge. Likevel, nok snø til at skolene holdt stengt og det lokale snøballkasterlaget endelig kunne innkalle til treff.

Med «snow day» kommer ekstra høye taxipriser. Folk blir bedt om å holde seg unna veiene, arbeide hjemmefra eller måke fortauene.

Der jeg bor, er det smale gater og ikke mye ekstra plass til snøhauger, så noen hadde samlet opp massene og bygd en stor snømann.

Andre satset på at snøen skulle forsvinne om de kastet nok salt på.

Jimmy Carters arv

I hele år har det blitt flagget på halv stang. Slik kommer det til å være også når ny president tas i ed om halvannen uke.

Donald Trump har forsøkt å få til et unntak, men noe er større enn selv ham.

Protokollen sier at det må gå 30 dager før flagget igjen kan gå til topps når en tidligere president har gått bort.

Under statsbegravelsen for Jimmy Carter, USAs 39. president, deltok alle de fem gjenlevende presidentene.

Nasjonen fikk se håndtrykk og at lederne snakket sammen.

Barack Obama og Donald Trump satt ved siden av hverandre, utvekslet ord og lo. Flere ganger.

Hva de snakket om, vet jeg ikke, men sistnevnte får ofte skryt for hvordan han inkluderer andre i rommet.

Han får riktignok kritikk også. For eksempel når han snakker for fritt, som på en pressekonferanse nylig.

– Spenn fast setebeltet! Han hadde ikke noe nytt om levekostnader eller lavere matpriser til dem som stemte på ham. Han bød på noe mer grandiost. Han lovte en gullalder – med et større Amerika.

Trump ville også bytte navn på Mexicogolfen til Gulf of America.

Det kan han ikke gjøre uten videre. Det er regler for navn i internasjonalt farvann, men her kan ingen styre hva han velger å si.

Mexicos nye president trollet raskt tilbake.

Hun viste til et kart fra kolonitida der Nord-Amerika het «Meksikansk Amerika». Hun foreslo at kontinentet burde hete det igjen.

Men tilbake til poenget. Trump vil ikke bare nøye seg med USA, om han får viljen sin. Det skal settes globale avtrykk.

Om drømmen er et forsøk på å imponere hjemmepublikummet, få en plass i historiebøkene for å ha sikret mer areal, eller skape diplomatiske kriser og mindre respekt for landegrenser, er noe uklart.

Det kan være en melding til Russland og Kina, men om den leses som:

• bare ignorer grenser dere også», eller
• «se hva jeg er villig til å gjøre for å beskytte våre nærområder, så hold dere unna», har ingen sikre svar på.

Likevel oppleves det som nytt at Trump, som i stor grad bare er opptatt av hjemlige forhold, har ambisjoner om å ta mineralrike Grønland. Gjerne Canada også. Iallfall ta tilbake kontrollen over Panamakanalen.

Enkelte, som før har spurt om Trump ville forsvare Europa, stiller nå spørsmålet om han heller vil invadere det.

Går han Nuuk-lear, var overskriften i et nyhetsbrev. Ordet spiller på atomvåpen, men også med referanse til hovedstaden på Grønland (om det går litt sakte).

Det blir fort turbulens, og en neve usikkerhet, når USAs kommende president lar det stå åpent om han vil bruke militærmakt mot en NATO-alliert.

– Nå kommer det. Sett dere ned, roper en flyvertinne.

Hun har nettopp mistet et brett med vannglass i midtgangen.

Vi hadde fått tydelig beskjed om at tær, armer og gjenstander ikke må stikke fram når serveringstralla kom. Vogna har ikke øyne, ble vi fortalt.

Hun hadde tydeligvis ikke så god balanse.

Kapteinen ba alle gå og sette seg igjen.

Jeg slo i hjel litt tid med å trykke meg rundt på nyhetskanalene på stolryggen foran.

En av disse diskuterte om små land har noe å stille opp med.

Danmark har kanskje noe som kan legge Trumps Grønlandsdrøm på is?

De kan være med på å gjøre USA større!

Ikke ved å selge territorium, men ved å svare med samme mynt, hørte jeg et sted.

Danskene kan sette opp prisen på, eller true med å holde tilbake, slankemedisinen de er så kjent for. Da vokser USA.

Men man fanger ofte mer med en dråpe honning enn en tønne eddik. En annen ide kan derfor være å sukre forholdet med en storslått gave. Hva med byggeklossene med dansk stempel før en mulig straffetoll også gjør det produktet enda dyrere?

Det hjelper kanskje ikke å innynde seg hos forretningsmannen, håpe på bedre vær, om det er noe annet han virkelig brenner for …

– Det begynner å lukte bål her i kabinen, så jeg får runde av. Finne fram munnbindet.

Vi er over Los Angeles. Snart på bakken i et land som står i brann.

Mobiler begynner å hyle ut nødvarsler om evakuering. Det skal gjerne ikke være skrudd på før vi er på bakken.

Ut vinduet ser jeg at Hollywoodåsen er farget som en blodappelsin. De kjente bokstavene er intakt.

Og nå kom jeg også på at jeg har glemt noe i kjøleskapet hjemme.

Der står det en scampimiddag. Den var ment som lunsj før jeg visste at jeg skulle sitte på et fly.

Men, så lenge naboene ikke blir skremt, er det en bagatell. Tror ikke en gang lukta kan måle seg med det som trolig er de verste, og dyreste, brannene i Californias historie.

Fortsettelse følger. Det er bare å feste setebeltet.