PÅ KINO 10. JANUAR 2025: «Parthenope» er et kunstig drama uten sjel. Det er nesten komisk hvor pen filmen er utenpå i forhold til hvor tom den er på innsiden.
Regissør Paolo Sorrentino, mest kjent for Oscar-vinneren «Den store skjønnheten» (2013), vier sin nye film til vakre bilder av den skjønne tittelfiguren, uten å gi henne en historie av betydning.
ANMELDELSE: «Babygirl» er et smart, erotisk drama
Nostalgiske tilbakeblikk på 1960- og 70-tallets Napoli, regissørens hjemby, er slett ikke uten visuelt behag, med et tiltalende ensemble, klassisk arkitektur, azurblått hav og tidsriktige kostymer skapt i samarbeid med Saint Laurent.
Det skaper flere drømmende tablåer med reklamefilmens estetikk, svært vakkert fotografert av Daria D’Antonio, som ganske riktig har erfaring fra Sorrentinos reklamefilmer for Armani, Bulgari og Hennessy.
Men hva betyr alt sammen? Hva er det Sorrentino vil vi skal få ut av skildringen av Parthenopes livsløp? Svaret henger i løse luften, om det i det hele tatt finnes.
Oppkalt etter en sirene
Tittelen henspiller på det opprinnelige navnet på Napoli, som var oppkalt etter en sirene fra gresk mytologi. Det er også navnet som filmens hovedperson blir tildelt etter en pittoresk fødsel i vannkanten.
ANMELDELSE: «Nosferatu» rendyrker det mørke og makabre
Som ung kvinne er Parthenope (Celeste Dalla Porta) omsvermet av blant andre sin egen bror Raimondo (Daniele Rienzo) og hushjelpens sønn Sandrino (Dario Aita).
På en sommertur til Capri danner hun et vennskap med amerikaneren John Cheever (Gary Oldman), en aldrende og fordrukken forfatter. På universitetet knytter hun bånd med den strenge professoren Marotta (Silvio Orlando).
ANMELDELSE: «En annerledes sommer» er preget av latter, glede og hjertevarme
Og ellers krysser hun veier med både den sjarmerende mafiasønnen Roberto Criscuolo (Marlon Joubert), den maskerte skuespillerinstruktøren Flora Malva (Isabella Ferrari), den falmede stjerna Greta Cool (Luisa Ranieri) og den kåte kardinalen Vescovo (Peppe Lanzetta).
Ingen lærdom å hente
Persongalleriet er altså rikt, variert og veeeldig italiensk på en klisjétung måte. Det hender nok at man kan humre av de overdrevne karakterene og de pussige situasjonene Parthenope til stadighet befinner seg i.
Grensen overskrides mot slutten av den litt for generøse spilletiden i et møte med en ganske spesiell figur med et unikt og fantasifullt utseende.
Denne scenen bekrefter nemlig den gryende mistanken om at ingenting av historien egentlig betyr noe. Her er det ingen lærdom å hente, ikke et budskap å vurdere, ingen tanker om tidens gang og hovedpersonens plass i den.
Det «Parthenope» har, er et vedvarende fokus på Celeste Dalla Portas figur, som Sorrentino åpenbart mener er av en såpass stor filmatisk verdi at den må studeres grundig fra alle vinkler.
ANMELDELSE: «Team Havnaa» er et godt sportsdrama med spennende boksing
Det er ikke noe galt i å beundre skjønnhet, men dette virker å være regissørens eneste ambisjon ved siden av å dyrke myter om sin hjemby, slik han også gjorde i «The Hand of God» (2021).
«Parthenope» er virkelig pen å se på, men er likevel en bare middels interessant kinofilm.
